lørdag, 14 juni 2014 13:29

Resultat av (alkohol)forbud

I løpet av 1800-tallet fikk avholdsbevegelser i blant annet USA mer og mer medvind. Først påvirket ikke dette ølproduksjonen i negativ retning, ettersom mange avholdsbevegelser anbefalte øl som et alkoholsvakt og sunt alternativ til sprit. Men ikke alle delte denne holdningen. Blant andre forbød den amerikanske delstaten Maine øl på linje med all annen alkohol i 1851.

Denne holdningen spredte seg, og i 1919 vedtok USA et totalforbud mot alkohol, og først i 1933 ble det opphevet. Samme type forbud ble også satt i kraft i en rekke andre land, som Island, Norge, Finland og Sovjetunionen. For organisert kriminalitet var forbudet en gavepakke. Dette gjaldt ikke minst i USA. I 1920-årene tjente legendariske gangstere som Chicagos Al Capone seg styrtrike på handel med illegal sprit.

Lyst øl med lav alkoholprosent var imidlertid tillatt i USA, og det sies at amerikanernes forkjærlighet for tynt skvip skyldes det utvannede ølet de drakk i forbudstiden.

ILLEGAL SPRIT.
Hva med det illegale sprittilbudet, etter metanolen? Mange har stilt det spørsmålet, i fortvilelse over en epoke som synes over, eller med forventning om at publikum vil vende ryggen til det illegale markedet. Svarene må bli hypotetiske:
Det illegale alkoholmarkedet kan dreie tilbake til originalbrennevin, som var den dominerende smuglervaren fra annen halvdel av 1940-tallet til midten av 1980-tallet. Den "industrielle" importen av 96 % sprit på 1990-tallet må vi tilbake til forbudstiden for å finne en parallell til.
Smugling av øl og vin kan bli en ny vekstnæring. "Vi smugler ikke "vann"," fikk jeg til overbærende svar da jeg spurte profesjonelle smuglere om hvorfor de ikke smuglet øl og vin. Men man skal aldri si aldri. Profesjonell ølsmugling en masse med trailere fra kontinentet er for lengst en innarbeidet nisje i England. En norsk binæring er det også, som har levd lykkelig i skyggen av den industrielle importen av 96 % sprit i mange år. Vin er det mange som er glade i, og har smuglet til flere enn seg selv, i betydelig større omfang enn beslagene tyder på.
Nytt oppsving for hjemmebrenningen, slik det erfaringsmessig har vært når smuglingen har stagnert. I et illegalt marked hvor tillitsforholdet mellom selger og kunde er viktigere enn noensinne, har små og mellomstore brennere en besøkelsestid dersom de kvalitetssikrer varene sine.
Polet vil kunne sikre seg nye markedsandeler dersom metanolen forblir i nyhetsbildet og politikerne åpner for prisnedsettelse. Næringspolitisk sett har Polet en historisk sjanse, men det er i praksis utelukket at ledelsen vil kunne gå for den med de alkoholpolitiske rammebetingelser som fortsatt gjelder.
Importen av 96 % sprit kan nærme seg gamle høyder dersom norske homo sapiens beholder sin evne til å fortrenge traumatiske inntrykk og opplevelser. De 140 norske kvinner og menn som døde av metanol i 1942 og 1943, vakte en veldig oppsikt og medynk, men uten at det fikk følger for illegalt konsum på sikt.

Europeisk smuglerhistorie.
Hvilke av disse "prognosene" som vil slå til, er usikkert, men at en eller flere av de illegale scenariene vil bli til virkelighet, synes overveiende sannsynlig så lenge det finnes en illegal etterspørsel og tilpasningsdyktige smuglere som vet hva markedet vil ha. Illegal import, produksjon og omsetning av alkohol i Norge i løpet av de siste 80- 90 år viser det, i likhet med europeisk smuglerhistorie tilbake til 1600-tallet. Kontinuiteten har smuglerne stått for, med yrkesaktive liv tilbake til 1950-tallet for de sprekeste, da de gikk i "lære" samtidig som veteraner fra forbudstiden hadde en Indian summer - sin siste blomstring. Den spritfaglige kompetansen i politiet har hatt en mye større utskifting. Selv tollerne kommer til kort i forhold til spritveteranenes ansiennitet. Det illegale spritmiljøet som etablerte seg med de tidsbegrensede alkoholforbudene under første verdenskrig og i forbudstiden fra 1917 til 1927, overlevde disse forbudene. Høye avgifter, en meget begrenset legal tilgjengelighet på 1930-tallet, og nedtrapping av beredskapen mot smuglingen, fordi politikerne trodde at "faren var over" da brennevinet ble legalisert, gjorde at det fortsatt var ganske lønnsomt å smugle.

Patriotiske smuglere.
Den annen verdenskrig førte til midlertidig tørke for smuglersprit, på grunn av maritim krigføring, men intet var så galt at det ikke var godt for noe, den gang heller. Med sin ekspertise og kriminelle erfarings-kapital var smuglerne etterspurt av begge parter i det norsk-tyske krigsteateret. Som i tidligere europeiske kriger valgte smuglerne forskjellige sider; lik de som sluttet seg til fienden som maritime spanere, patriotiske smuglere som valgte motstandsbevegelsen, og de mest resultatorienterte som snudde kappen etter krigens vinder og jobbet for begge parter, over tid eller samtidig. Dertil kom de som forble ved sin lest, og slo seg på svartebørshandel med legalt brennevin. Det var brennevinsrasjonering under krigen, og mange som sikret seg kjøpekort for brennevin, som var så velegnet som byttemiddel. En god del av brennevinet fant veien til svartebørsen hvor det ble solgt til rekordhøye priser.

Storhetstid.
De norske-tyske forbindelser var en følsom sak i etterkrigstiden, med unntak av norske smuglere som var meget raske med å gjenoppta gamle forbindelser i nordtyske havnebyer. 1950-tallet var en storhetstid for norsk smugling med passasjerskip som kom fra utlandet og losset smuglerbrennevin som "skittentøy" og "søppel". Da flytrafikken overtok passasjerer og trailerne godstrafikk i første halvdel av 1960-tallet, stagnerte den modusen. Nyskapende smuglere taklet denne utfordringen også, ved å gå tilbake til mindre smuglerskøyter, eller over i den nye trailernæringen som utviklet en egen subkultur for smugling, slik sjøfolk gjorde på 1920-tallet da handelsflåten sto for importen. Det var fire pol-streiker i Norge i 1978, 1982 og 1986, med et spritmiljø i forkant som kjente sin besøkelsestid. Det nye med polstreikene var ikke det illegale markedet som sådant, men at den illegale etterspørselen ble så mye større over natten, med den følge at smuglerne fikk brynt seg på nye logistiske utfordringer. Samtidig fikk yngre folk sin debut og en sjanse til å bygge seg opp med den etterspørselen som de "gamle" ikke hadde kapasitet til å imøtekomme.

Lettjente spritpenger.
De nettverkene som arbeidet videre etter den siste polstreiken i 1986 og inn i 1990-tallet, med den eventyrlige importen av 96 % sprit, ble ganske plaget av en ny generasjon av politi og tollere som kjente sine fag og betydningen av tverrsektorielt samarbeid. Det var ikke like hyggelig å være smugler i 1988- 1993, med tragiske beslag og nerveslitte medarbeidere som ikke tålte glattcelle. Erfarne smuglere la om til mindre mengder per tur med nye kjøreopplegg, eller la seg lavere på andre måter, inntil spritetterforskerne ble beordret til andre oppgaver. De som kunne sin historie, visste at det var en tid for alt, og at deres tid ville komme tilbake, noe den gjorde også i form av lettjente spritpenger frem til de første metanoldødsfallene i 2002.Organisering av konkrete opplegg har variert, "lagene" har kommet og gått, men miljøet og nettverkene har alltid vært der. Flertallet av aktørene har vært med på deltid, hvorav en del i mindre vellykkede gjesteroller i grenselandet mellom tragedie og komedie. Dertil har miljøet hatt sine profesjonelle tradisjonsbærere, med aktører som har hatt smugling som levevei, smuglere med forankring i næringslivet og kriminelle generalister som går der profitten er å hente. Forholdet mellom dem har variert fra fiendtlighet til samarbeid. Rollebytte er heller ikke ukjent. Næringsdrivende har gått over til smugling på heltid, "generalister" har skjerpet seg og er blitt profesjonelle spritsmuglere, til lettelse for sine nærmeste. Yrkessmuglere har trukket seg tilbake i tide, til legale forretninger.

Tilpasningsdyktig miljø.
Hva som har vært profesjonell smugling har forandret seg, avhengig av gjennomsnittsnivået i "faget", interessen fra toll og politi, og holdningene i det samfunnet smuglerne har villet betjene eller utnytte. Svartboken om tabber og sjusk innen norsk smugling er stor, med fyldige "kapitler" om dårlig planlegging, tilfeldig organisering, løsmunnethet, prangende forbruk, drikking av lasset, rot i pengesaker, lureri og sjalusi i "laget", avtalebrudd, tysting og svak internkontroll. På sitt beste har det vært et kvalitetsbevisst, diskret og meget tilpasningsdyktig miljø, som har taklet det meste av utfordringer og omstillinger, og levert varen som avtalt inntil metanolen i 2002. Det var først da varen sviktet at spritmiljøet mistet tillit, og etterspørselen sank som et blylodd på havets bunn. Berørte veteraner har hatt sin tid, de fleste av dem iallfall, noe annet ville være for mye forlangt. Men det kommer nok nye muligheter og aktører etter denne krisen også, så lenge rammebetingelsene er til stede for den etterspørselen og de holdningene som har gjort salget av illegal alkohol så lønnsomt helt siden den første verdenskrig.
Artikkelforfatteren, spesialist på organisert kriminalitet og mafia, har lagt frem flere undersøkelser om smuglingen i Norge, blant disse smuglingens historie, "Den illegale spriten. Fra forbudstid til polstreik", utgitt i fjor.

Tilleggsinformasjon

Lest 10110 ganger Sist redigert mandag, 16 juni 2014 21:16